Han satset alt på et kort. Livet hadde bare et mål. De hadde vokst opp sammen, lekt og ledd. Bordet Jesus hadde bygd sto ennå i foreldrenes hus. For hver dag de hadde sammen, for hvert ord han sa vokste en tro til visshet: Han var Messias, Guds sønn.
Hele livet handlet om Ham. Om å vise vei så trette og knuste mennesker kunne finne ly. Så stolte og hovmodige måtte bøye seg. Små og svake reise seg, og utstøttet finne sin plass i Guds hjerte. Drømmene hadde vært der. Om et hjem, følge i farens fotspor, kjenne en kvinnes kjærlighet. Men én brann oppslukte alt annet. Johannes tilhørte Herre.
Det hadde han trodd. Varme dager og kalde netter i ørkenen. Ikke annet å spise enn gresshopper og vill honning. Dager breddfulle av mål og mening, gudsnærvær og åpenbaring. Han glemte seg selv og trengte ikke mer.
Jesus hadde kommet til ham for å bli døpt. Johannes kjente seg først liten og skyldig. Det var jo han som trengte å døpes. Men varmen i Jesu øyne gjorde ham trygg. Han kjente gleden ved å få sin dypeste lengsel oppfylt. Menneskene flokket seg om Jesus.
Så fjernt og uvirkelig, som en blek drøm. Han hadde proklamert at Jesus var Guds sønn. Hadde han levd forgjeves og endog ledet mennesker bort fra den Gud han ville føre dem til? Om bare Jesus hadde vært der. Om han bare kunne se ham i øynene og høre stemmen hans en siste gang. Men Jesus var langt unna, og Gud kjentes enda fjernere.
Disiplenes ansikt var en blanding av vantro, forferdelse og avmektig medfølelse. Gå og spørre Jesus om han er den som skal komme, eller om vi skal vente en annen? Han måtte gjenta det. Jo, det var det de skulle si til Jesus: "Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?"
Lyden av dråpene ble enda mer påtrengende. Som om hans eget håp rant bort med dem. Hva ville Jesus si? Tenk om han hadde misforstått. At de måtte vente en annen. Hvordan skulle han da leve eller dø?
”Hva svarte Jesus?” Disiplene enset knapt spørsmålet. Gledesstrålende la de ut om lamme som reiste seg og løp avgårde. Døve som hørte. Blinde som kikket seg omkring. Spedalske som brant de gamle klærne og rene og friske kunne omfavne sine nærmeste. Småkårsfolk med ny styrke og verdighet i øynene.
Iveren fikk dem til å snakke i munnen på hverandre. Så mange mennesker, så mange fortellinger om nåde og kraft fra Gud. Selv døde sto opp.
”Men hva svarte Jesus?” Johannes klarte ikke å glede seg. Jo mer han hørte om mirakler, jo mindre klarte han å tro. ”Si meg hva Jesus svarte! Fortell meg nøyaktig hva Han sa!” Johannes skalv av fortvilelse og avmakt.
Disiplene stoppet opp som om de først nå virkelig la merke til ham. De så ham i øynene og gjentok Jesu ord: ”Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.” Johannes kjente at hjertet sank. Han maktet ikke mer mirakelprat. ”Og salig er den som ikke tar anstøt av meg.”
Ordene traff som lyn som aldri slutter å lyse. ”Og salig er den som ikke tar anstøt av meg.” Hvilken annen enn den som skal komme? Å gjøre så mye godt, og likevel være til anstøt. Hvem andre enn Guds Sønn? Johannes så glimtet i Jesu øyne og hørte varmen i stemmen. Disiplene så forundret det forpinte ansiktet falle til ro. ”Guds lam, som bærer verdens synd. Følg ham!”
Da soldatene kom for å hentet ham, kjente han en iskald frykt. Men en mektig glede holdt ham varm.
- Inspirert av Matt 11.1-6 & Luk 7.18-23
Copyright
